Ringmerking på Svalbard, del 1

Hittil i år har de aller fleste innlegga fra Svalbard handla om tilbakekomsten av de hekkende artene, samt besøkende sjeldenheter. Riktignok har det blitt ringmerka noen fulger også.

Fjæreplytten har det blitt merka en del av her oppe de siste åra, og også i vår satsa vi på å få fange inn så mange som mulig av denne før hekketida starta. Dessverre kom mildværet brått, og omtrent alt av snø var borte på to dager. Dette resulterte i at plytten reiste rett på tundraen i stedet for å raste i Adventdalsdeltaet. Totalt i vår har det blitt fanga 135 plytt som har fått flagg om foten. Dette er faktisk det nest dårligste året så lenge fjæreplytt-prosjektet har pågått her oppe!

En annen vader som også jevnlig får flagg om foten, er myrsnipa. I høst ble det tatt ca. 80 stk. her før de reiste sørover, men i likhet med fjæreplytten reiste de også fort inn på tundraen og vi fikk kun merka to stk. Jaja, to er da alltids bedre enn ingen...

LoFF har også ei spurveruse liggende som jeg mest på måfå bare har satt ut de gangene jeg har holdt på. Noen særlig tro på fangst har jeg vel aldri hatt, men den siste dagen var det brått en snøspurv som begynte og hoppe rundt den. Og den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves! Til slutt hadde den jaggu meg funnet inngangen også. Jeg må også innrømme at når det først skulle hoppe inn en, så gjør det meg intet at det var en voksen hann!

Også var det disse måkene. De jeg har drømt om å fange inn i laaaaaaangt tid, men som nekter tvert å hoppe nedi fella hver gang vi spenner den opp. På kanten setter de seg, men det forblir liksom med det. Og visa har gjentatt seg gang på gang. Kan sies først som sist, det ble aldri noen polarmåke på meg i år med spent måkefelle. Derimot med uspent felle ble det andre saker! Måkene har hatt en tendens til å hoppe oppi 3-4 timer etter at vi avslutta forsøket, og frotser i all maten som ligger der. For enkelte kan det nok muligens bli litt mye. En av de andre ringmerkerne her oppe var mer eller mindre tilfeldig i nærheten av fella ved en slik frotsefest, og det viste seg nå at en av polarmåkene ikke klarte å komme seg på vingene. Måka hadde kort og godt spist for mye. Helt greit for meg, for det ble da altså min første, og eneste, fargemerka polarmåke her i nord. Kanskje ikke helt slik jeg trodde vi skulle få tak i den, men men. Og for ordensskyld, måka hadde ingen problemer med å fly etter merkinga.

Polarmåkenes svar på Ole Lukkøye? Vi har observert den i hele vår, og den har aldri vist tegn til å være nevneverdig plaga av det. Snarere tvert imot.

Siden dette er del 1, kommer det følgelig en del 2. Der vil nok påstå at kvaliteten på innholdet (altså ringmerkings-messig) blir av ypperste kvalitet. To be continued.....